Arbeidet starter lenge før første lydsjekk
Når jeg forteller at jeg jobber med lys til scene og tv, tror mange at jobben består av å trykke på riktige knapper under konserten. I virkeligheten er det meste avgjort dagene før. Jeg begynner med et enkelt ark: hva slags arrangement er det, hvor stor er scenen, hvor mange artister skal innom, og hvor lang tid har vi til å bytte mellom dem.
Dette arket er ikke noe fancy. Det er en liste over spørsmål som må ha svar før noen bærer inn en eneste kasse. Hvem leverer strøm, og hvor mange kurser finnes? Hvor høyt er taket eller rigget? Kan vi henge noe i det, eller må alt stå på gulvet?
Det samme gjør vi på kurset når vi går fra studio til scene. Deltakerne har lært å kontrollere signalveien før en tv-sending, og nå bruker de den vanen på et større og mindre ryddig sted. Rekkefølgen er den samme: først spørsmålene, så utstyret.
Befaring: det du bare ser når du står der
Et rom ser annerledes ut på et tegnet kart enn når du står midt i det. Derfor tar jeg alltid en befaring, selv når arrangøren sier at alt er klart. Jeg går fra inngangen mot scenen og ser etter ting publikum aldri legger merke til: søyler som skygger for et lysfelt, en dør som må holdes fri, et ventilasjonsrør som henger lavere enn planlagt.
Jeg måler også avstanden fra scenen til miksepulten. Lange kabler gir ikke bare mer å rydde, de gir også flere steder hvor noe kan gå galt. Og jeg spør hvem som sitter ved pulten, for en lydtekniker som står bak i salen trenger en helt annen plassering enn en som står ved siden av scenen.
Under befaringen tar jeg bilder og noterer mål med blyant. Den enkle notatboken har reddet oss flere ganger, fordi tallene fra befaringen ligger fast mens minnet fra den glipper.
- Mål scenens bredde, dybde og høyde til tak eller rigg
- Finn strømuttak og sikringer, og skriv ned hva som deler krets
- Merk av hvor publikum går inn og ut
- Se etter alt som kan skygge for lys eller kamera
Lysplanen: færre lamper, bedre valgt
Nye lysdesignere vil ofte fylle opp riggen. Flere lamper føles som mer kontroll. Men på en konsert er det som regel den motsatte veien som virker: færre lamper, plassert med en klar hensikt. Jeg begynner med å spørre hva publikum skal se. Er det sangeren, bandet som helhet, eller en bakgrunn som skaper stemning?
Fra studio tar vi med oss tre ting. Hudtoner må se naturlige ut selv under sterkt farget lys. Kontrast trengs for at ansikter ikke forsvinner mot bakgrunnen. Og rigging skal være trygg, uten unntak, uansett hvor travelt det er. Hvert lys henger i to punkter, og sikringsvaieren sjekkes før strømmen settes på.
Jeg tegner planen for hånd, med forenklede symboler. Den skal kunne forstås av en som kommer inn en time før start og trenger å vite hva som er hva. Hvis planen bare gir mening for meg, er den ikke ferdig.
Lyd og lys deler samme strøm og samme tid
På en liten scene slåss lyd og lys om de samme tingene: strøm, plass og oppmerksomhet. Jeg snakker derfor med lydteknikeren tidlig, helst før noen av oss har bestemt oss for noe. Lysdimmere kan lage summing i lydsystemet hvis kablene ligger dårlig, og enkle grep som å holde strømkabler og signalkabler adskilt forebygger mye plunder.
Magnus, som underviser i lyd hos oss, sier ofte at en god lydsjekk er en samtale, ikke en teknisk oppgave. Det gjelder lyset også. Vi avtaler hvem som får scenen først, hvor lenge, og hva som skjer hvis vi blir forsinket. Den som kommer sist, skal ikke miste tid til feilsøking.
På kurset øver vi dette konkret. Deltakerne rigger en liten scene sammen, deler tiden mellom lys og lyd, og får se hvor fort en avtale uten klokkeslett faller fra hverandre.
Reservedeler og plan B: det kjedelige som redder kvelden
Ingen publikummer klapper for en ekstra kabel. Likevel er det ofte den kabelen som avgjør om konserten starter til rett tid. Jeg pakker alltid en liten kasse med ting som sjelden brukes, men som er umulige å skaffe på stedet: gaffatape, reservepærer, en forlengerkabel, en liten lommelykt og en rull merketape.
Plan B handler om å tenke igjennom hva som skjer hvis noe svikter. Hvis en lampe dør midt i et nummer, kan vi leve med det? Hvis hovedmikrofonen faller ut, hvem tar over, og hvor ligger den neste? Slike spørsmål tar fem minutter å avklare på forhånd, og de kan ta en time å avklare i panikk.
Vi trener på dette ved å ta ut en kilde mens deltakerne jobber, og se hvordan teamet reagerer. Det er ubehagelig i øyeblikket, men det gir ro senere, når det gjelder.
- En liten kasse med forbruksmateriell som alltid følger med
- En skrevet liste over hvem som gjør hva hvis noe svikter
- Kjente plasser for reservemikrofon og reservekabel
Mange som har gått kurset hos oss i studio spør om de kan klare en konsert. Svaret er at de fleste grunnvanene overføres direkte: kontroll av signalvei, ryddig kommunikasjon i teamet og respekt for sikker rigging. Det som er nytt, er skalaen og at ingen sender en nøye planlagt rekkefølge i øret ditt.
På en konsert må du ofte improvisere innenfor rammer du selv har satt. Derfor legger vi vekt på planlegging og notater, slik at improvisasjonen hviler på noe fast. Du lærer ikke å gjøre alt, men å vite hva du må spørre om, og hvem du skal spørre.
Skal du jobbe med en liten konsert i et forsamlingslokale eller en festival med flere scener, begynner arbeidet på samme sted: med et ark, en befaring og noen tydelige spørsmål.
Teknikk til konsert og festival handler mer om forberedelse enn om utstyr. Ark, befaring, en enkel lysplan, avtaler med lyd og en liten kasse med reservedeler gjør mer for kvelden enn dyre lamper. Det er de samme vanene vi øver i studio, bare i et større rom og med mindre tid til å tenke.
